Varsom Snøskredvarselet i Norge bygger på brukerinnsendte observasjoner. Hvordan får vi flere til å dele dem?
Det norske snøskredvarselet publiseres daglig i skisesong basert på observasjoner folk sender inn gjennom Varsom-appen. Siden nesten ingen gjør det, er varselets presisjon begrenset. Et svakt varsel påvirker folks forutsetninger til å navigere trygt i fjellet, så som masterprosjekt, valgte jeg å utforske måter å øke mengden innsendte rapporter gjennom Varsom.
Løsning
Produktprinsipper som prioriterer dugnadsånd og forenkling
Innsikten ledet meg til å prioritere to ting; at å dele skal koste lite, og at det skal føles som dugnad. Det første skal få flere til å begynne, det andre skal få dem til å fortsette.
Nye skjermer, flyter og informasjonsarkitektur
En ny hovedskjerm gjør det lettere å oppdage rapportering. I testen forsto 5 av 5 at de kunne dele observasjoner med det nye designet, mot 2 av 5 med det gamle.
Nye hurtigflyter for å sende det som koster minst og er nyttigst for varslere; bilder.


Ny informasjonsarkitektur reduserer antall kategorier fra 11→5, ordnet etter vær, terreng og snødekke slik man lærer å vurdere forholdene på skredkurs. Nytt design gir dem tydelig hierarki. Aktive observatører bekreftet at det fortsatt bærer raske arbeidsflyter.


Nye interaksjonsmønstre, estimert å redusere interaksjonskostnaden med 31 % (669 mot 463 poeng i en egenutviklet kostnadsmodell).
En produktopplevelse som strekker seg langt forbi appen

Brukerreisen endte brått når observasjonen var sendt. Pushvarslingen er en lavterskel måte å anerkjenne innsatsen til dem som faktisk gjennomfører, uten å gi varslerne mer å gjøre. Jeg testet flere løsninger, men landet på denne fordi den var enklest å få til.
De som visste om rapporteringsmulighetene, slet likevel med å forstå at rapportering var noe allmenheten var ment å gjøre. Jeg oppdaget at Varsoms digitale flater sier lite om dette, så jeg foreslo å bygge inn bevisstgjøring på flater brukeren møter før de engang har åpnet appen.
Veien til løsningen
Uten tid til en lang studie lot jeg varslerne, brukerne og målingene avgjøre
Teamet manglet brukerinnsikt å bygge på, og det var ikke tid til en hel sesong. Jeg startet med en kunnskapsbank som kunne vokse etter prosjektet, fra personas til brukerreiser og systemoversikter, testet flere tilnærminger raskt og polerte de som krevde minst og monnet mest.
Man kunne lett anta at folk rett og slett ikke vil bruke skituren på å dele det de ser. Innsikten viste det motsatte: folk skulle gjerne delt mer, men flyten for å dele er skjult og ødelagt. Jeg fant tre hoveddrivere:

De fleste visste ikke at de kunne dele observasjoner.
Blant de som visste det, trodde 70% at det kun var for snøskredeksperter.

De færreste sender inn observasjoner. Ikke-observatører representerer den passive forbrukeren som bruker appen utelukkende som et fjellværvarsel. Det er en mangfoldig gruppe, men de forenes av sin mangel på kjennskap til muligheten og verdien av å bidra.
Uansett hvor bra brukerflyten til en funksjonalitet blir, hjelper det lite om brukeren ikke vet at funksjonaliteten finnes. Dette krever tydeligere synlighet av funksjonaliteten og et nytt narrativ om hvor enkelt og nyttig det er å dele det man ser.

Brukere møter +300 skjemafelt når de skal dele noe.
Dette oppleves overveldende for nybegynnere og overflødig for eksperter.

NVEs observatørkorps på rundt 100 betalte ansatte er i dag Snøskredvarselets mest verdifulle datakilde, men fra observatørenes hold er det tydelig at appen utgjør et hinder.
Denne brukergruppen har mange uvanlige arbeidsflyter. De loggfører gjerne på datamaskin i stedet for i appen, når de er tilbake innendørs. I felt tar mange heller håndskrevne notater. Andre observatører kjøper spesialutstyr som touchpenn eller touchhansker, eller ringer varslerne direkte for å slippe skjemaet helt.
Hovedårsaken til unngåelsen er at de opplever at skjemaet er overstrukturert og langt, noe som gjør det vanskelig å kommunisere nyanserte funn.

Uten oppfølging etter innsending føles bidraget ensidig, og motivasjonen svekkes.
Etterlatt i et vakuum, sitter de mest lovende bidragsyterne igjen uten mestringsfølelse eller konstruktiv tilbakemelding.
De som ikke lar seg stoppe av skjemaet, og som bruker det for å terpe på skredsikkerhet.

Drevet av samfunnsansvar, og ofte etter et ferskt skredkurs, er nesten-observatører Varsoms største mulighet. Til tross for et sterkt ønske om å bidra, opplever disse hver innsending som en stressende eksamen, der de får lite igjen for bidragene sine, både i læring og i anerkjennelse.
Uten tilbakemeldinger vinner usikkerheten: De deler mindre enn de ser, og står i stor fare for å falle helt fra. Å utløse potensialet hos nesten-observatørene handler ikke om å legge til avanserte funksjoner, men om å senke terskelen og bygge tilbakemeldingsløkker som bekrefter at deres bidrag har verdi.
Funnene flyttet fokuset fra å forstå systemet til å fikse delingsflyten: å gjøre det synlig at man kan dele, å gjøre skjemaet lett å fylle ut, og å la folk merke at bidraget teller. Jeg gikk frem i korte runder: først gjennom dagens skjema sammen med varslere og observatører, så utforsking og testing av nye løsninger, og til slutt måling.

Jeg gikk gjennom dagens skjema skjerm for skjerm sammen med varslere og observatører, for å finne ut hva som kunne fjernes og hva som måtte bli bedre, uten å ødelegge arbeidsflyten deres.
Avveining
Når kvantitet er viktigere enn kvalitet
Fagfolk sender inn rike, detaljerte observasjoner. Nybegynnere sender gjerne enkle. NVE har hittil prioritert profesjonelle, men min sterke anbefaling var å snu prioriteringen, og bygge for nybegynnerne. Samtalene med varslerne viste at det er mengden de mangler, ikke detaljene:
«Det kommer inn alt for få observasjoner. Vi sitter stadig og venter på at vi en dag der vi må sortere informasjonen som kommer inn fordi det kommer inn for mye. Foreløpig er vi veldig langt unna det.»
Varsler
Hvis bare én av ti toppturgåere delte to observasjoner i løpet av en sesong, ville mengden øke med rundt 80 %.
Det er dessuten nybegynnerne designet kan påvirke mest. De som rapporterer som en del av jobben, tåler friksjonen de allerede har blitt vant til, langt bedre enn de som ikke har begynt, og ikke har umiddelbart insentiv til det heller.
Risikoen var at rapportene ble mindre nyansert. Derfor gikk jeg gjennom designet med varslere og observatører, så endringene jeg kom med ikke overstyrte dagens arbeidsflyt, og i mange tilfeller også kom dem til gode.
Refleksjoner
Designet er klart til å implementeres, med testprotokoll for å måle effekt
Man kan ikke måle alt før man har bygd
Jeg testet designet på oppgavebaserte scenarioer og itererte fram til brukerne fikk høy måloppnåelse på oppgavene. Til slutt fullførte alle hvert scenario og beskrev opplevelsen som enkel, tilgjengelig og intuitiv. Dette handler om designets funksjonalitet, men det sier lite om designet faktisk får flere til å dele. Da må man ha troen på at et intuitivt design blir brukt mer, og at de mindre brukbarhetsfokuserte aspektene ved prosjektet faktisk kan oppnå det de skal (bevare indre motivasjon gjennom dugnadsånd, bevisstgjøre brukere på appens funksjonalitet før de laster den ned). Sistnevnte kan ikke testes før det er i bruk, men det kan trygt forankres teoretisk i alt vi vet om verdien av chunking, tydelig visuelt hierarki, Fitts lov, ergonomi (viktige funksjoner i tommelrekkevidde), og så videre.
Produktstrategien danner et stort mulighetsrom for UX forbi appen
Det foreslåtte designet representerer et første steg, innenfor digitale flaters rammer. Man kan likevel fint se for seg at smertepunktene til brukerne kan adresseres både i opplysningskampanjer, engasjement gjennom skredkurs, ytterligere feedbackrutiner, og mer. Likevel tenker jeg at det er lite verdi i å promotere appen til en ny brukerbase før den er strukturert til å betjene dem.
Suksess flytter flaskehalsen
Om flere deler, flyttes flaskehalsen fra antall innkommende observasjoner til antallet varslere rekker å behandle. Det er et bra problem å ha, men fortsatt et problem: hvordan sorterer, grupperer og vekter et grensesnitt tusenvis av observasjoner, så varsleren ser det som flytter faregraden først?